Jeg føler at livet mitt er i et barbiehus. At alt som skjer har rutiner og at ingenting er uoppnådd. At når solen kommer blir det ikke lyst og når mørke slår ned blir det ikke mørkt. Jeg føler meg svak. Vennene mine støtter meg og det er jeg glad for, men føler at gnisten inni meg ikke er like sterk som før. Prøver alltid å tenke på det possitive, men når det possitive blir så falskt vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke meg til. Føler meg som en barbie som lever i et dukkehus. Føler at jeg har gått glipp av noe, føler at jeg har blitt til noe annet enn jeg egentlig kunne blitt. Har aldri vært den personen som har tatt meg til mobbing fordi jeg mente det ikke hadde noen virkning og at det ville bare slå tilbake på meg. Har aldri vært den som har grått over at folk har behandlet meg som søppel og lekt med meg som en barbiedukke. Har alltid tenkt at ting vil bli bedre senere og at folk vil begynne å tenke at de ikke behandler meg noe særlig bra. Såklart, det er alltid to sider av en sak men de fleste ganger er det alltid jeg som har blitt utsatt. Jeg har prøvd å gi blanke, og tenke at de bare ville forandre meg for å se om jeg gikk på det. Har aldri vært en av de mest populære eller en av de som aldri ble snakket dritt om. Folk fant på rykter om meg bare for å lage noe stort av ingenting og sette meg i situasjoner jeg ikke kunne takle. Det ble min hverdag og jeg klarte å komme meg igjennom det fordi jeg bygde meg en vegg mellom meg og dem, en usynlig vegg som var sterkere enn noe annet. Det var det som var grunnen til at jeg ikke fikk totalt sammenbrudd eller fikk selvmordstanker. Jeg valgte selv å ikke følge dem på deres vei, jeg valgte min egen vei og fikk svi for det.

Livet mitt i dag har blitt bedre men de vonde minnene sitter fortsatt igjen og har klart å bryte seg gjennom den usynlige veggen. Ting har slått tilbake på meg fordi jeg ikke turte å si ifra at jeg ble mobbet og banket. Såklart noen av handlingene som har skjedd tidligere har jeg jo stått for og innrømt at jeg har gjort. Men, jeg snakker om de tingene som ble sagt ugjort og som jeg fikk svi for enda jeg var uskyldig. Dette er nå flere år siden og jeg føler at den virkningen på meg som jeg skulle få da har slått tilbake på meg nå. Det er akkurat som at jeg ikke ser det selv, men den usynlige veggen som gjorde meg sterk er ikke der lenger, den er blitt brytt ned. Jeg angrer på at jeg ikke var tøff nok til å slå tilbake med samme mynt på de som behandlet meg dårlig, angrer rett og slett på at jeg var feig.

Til dere som opplever dette daglig, ikke sitt med samme følelsen som jeg hadde og tro at ting vil ordne seg, det er ingen andre enn deg som kan endre måten du blir behandlet på.