Jeg vet ikke hva jeg skal begynne med. Jeg eier ikke ord for noe som helst i livet mitt. Jeg setter pris på venner og kjæresten min, dere som støtter meg og ikke støtter meg fordi dere synes synd på meg. Det setter jeg stor pris på, takk folkenz. Trenger ikke skrive detaljert hvem dere er, men dere vet det selv. Jeg har opplevd mye dritt i livet, sikkert på lik linje med noen. Ting som jeg ikke skjønner hvorfor jeg må få oppleve og som går innpå meg i en stor grad. Jeg skjønner ikke hvorfor akkurat jeg skulle få gjennomgå dag inn og dag ut for noe jeg ikke har sagt og gjort. Jeg har blitt mobbet helt siden barneskolen, jeg har blitt kastet ting på, jeg har blitt banket osv. Så mye utenkelig dere kan komme på. Det er helt sinnsykt men det har vært min hverdag. Jeg har hatt noen venner, som viste seg for å være falske og som bare skulle gå bak ryggen min etterpå, for å skape en scene av ingenting. Jeg var naiv og dum og stolte på folk jeg skjønte jeg ikke burde stole på, men jeg gjorde det og fikk gjennomgå. Jeg ble kastet på ryktebølgen i 8nd-9nd klasse og klarte ikke å komme meg ut av det. Jeg ble disset, mobbet og slengt dritt til hver dag på skolen og på andre steder. Folk fant på rykter om meg for å få andre folk i mot meg. Til og med folk jeg ikke hadde møtt hatet meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hvor jeg skulle gå og hvem jeg skulle snakke med. Jeg følte meg helt alene, til og med med foreldrene mine på si, det var en helt uvirkelig følelse, en følelse jeg aldri glemmer. Det var hardt og alt gikk innpå meg, til og med når jeg ikke trudde det selv. Hele livet mitt har jeg blitt mobbet og jeg er nå 16 år gammel, det har blitt bedre men når folk ser meg begynner de å kalle meg ting og behandle meg som søppel. Jeg har fått kallenavn som ceccasuperstar,gullfisk,nemo, you name it. Ufattelig mange kallenavn. Til og med når jeg ikke har gjort en dritt. Det virker som at å mobbe meg er gøy for dem, og at folk synes det er underholdning. Det er ikke så mye mer jeg kan takle. Jeg er dritt lei av å bli kalt ting. Det var en periode i 9nd da alt var et rent helvete. Hadde ikke en fin dag, hver dag var som å gå igjennom ild og regn. Det er det verste jeg har opplevd, og dette varte et helt år. Jeg ble syk av det og klarte ikke å slå tilbake så mye mer, klarte ikke å holde meg oppe. Jeg klarte rett og slett ikke mer. Jeg ble dårligere og dårligere for hver dag som gikk, jeg ble dødssyk, og jeg er det enda. I dag har det blitt enda verre, til og med når jeg byttet skole. Folk er ikke like frekke som før og ting har roet seg i 10nd. Men, uannsett ting ligger igjen og det ser ikke ut til å forsvinne på noe vis. Jeg trur folk aldri vil innse hvor dårlig de får meg til å føle. Kanskje den dagen jeg ikke klarer mer. Jeg har veldig lite krefter igjen og jeg prøver å spare de og ikke ta så mye til meg. Men når sårende ord stikker innerst i hjerterota på hjertet, føles det som at jeg har blitt stukket ned med en kniv, så ille føles det for meg. Jeg gir aldri opp på noen som helst måte, men har hatt det så utrolig vondt inni meg at jeg har kommet på de verste tankene man kan komme på. Det kommer aldri på tale at jeg går i jorda for drittslenging når jeg vet at det finnes visse mennesker som faktisk respekterer og elsker meg for den jeg er. Tanken på at det finnes noen som faktisk setter pris på meg og tar meg for den jeg er holder meg oppe. Jeg trur ikke at noen som har opplevd så sykt mye som meg hadde klart å holde seg oppe som jeg har gjort. Fordi jeg har hørt og lest mye om mobbing og folk som har blitt utsatt for det, og de fleste har begynt med selvskading og sånn og noen har tatt selvmord. Det høres forferdelig ut, men det er flere i dette tiåret som mister livet enn det var før, grunnet mobbing. Jeg håper at det en dag blir slutt på mobbing, for det sårer ikke bare mennesker men dreper det som er inni deg.