Style By Keinapel

Hvordan holde på kjæresten

Hey vakringer! 

Det ble endring i planene i går, vi bestemte oss for å dra ut istedenfor! Det var veldig bra liv på utestedet og jeg ble kjent med noen nye mennesker:) Formen i dag er ganske grei, føler meg ikke noe fyllesjuk eller noe. Noe jeg er veldig glad for! Håper dere har hatt en fin helg! 

Noe jeg tenkte å skrive litt mer om på bloggen er ... følelser! Fått noen spørsmål om hvordan jeg og kjæresten klarer å holde oss sammen. Nå har vi kjent hverandre lengre enn vi har vært sammen, men det går ikke en dag at jeg føler meg lei. Så hva er det viktigste i et forhold? Hvordan ta vare på spenningen og romansen i forholdet? 

1. Vær ærlige med hverandre! 

  • Hvis det er noe jeg mener er viktig i et forhold, da er det ærlighet. Vær ærlig med hverandre, vis han at du ikke er redd for å si din mening om ting. Dette er også en viktig faktor for å få et sterkere bånd til hverandre. 
  • Når man er ærlig om ting er det enklere for den andre og finne ut hva du liker og ikke liker. Noe vi jenter ofte gjør er å dra en hvit løgn, hvis han spør hva du synes om den nye jakken han har kjøpt. Ærlighet varer lengst. 

2. Flørt og ert hverandre! 

  • Noe jeg også mener er viktig i et forhold er å flørte med hverandre, dra en vits i ny og ne. Vær tullete med hverandre! Ikke vær redd for å være litt vågal! Dersom han er en fyr som tåler en spøk, er det bare å kjøre på! 

3. Ikke vær for masete! 

  • Noe vi jenter glemmer når han ikke svarer på meldingene i sekundet, er at gutter tenker helt anderledes enn oss. Hvis han er på guttekveld, kan det hende han ikke svarer deg fordi det ikke passer seg. Han vil svare deg når han er alene, på vei hjem eller før han legger seg. Det er ingen vits å mase for mye på han, da går han lei og ser på det som ork å svare på meldingene. 
  • En feil vi gjør etter at han ikke svarer, er å ringe han for å "sjekke" om alt går bra. IKKE GJØR DETTE! 
  • Hvis han ikke svarer deg når du ringer eller sender melding, vent til han tar kontakt med deg! 

4. Gi hverandre pusterom! 

  • Selvom dere er sammen, så betyr det ikke at dere eier hverandre. Ikke les meldingene hans, ta over facebooken hans eller klikk fordi han prater med andre. Hvis du stoler på han, så har du ingen grunn til å være bekymret! Hvordan hadde du reagert om kjæresten plutselig ble sint fordi du snakker med dine gutte venner? Vis han at du stoler på han, dersom du er i tvil kan dere snakke om det! 
  • Ikke bli for avhengig av hverandre! Vis han at du er selvstendig og kan være alene en kveld uten han, enten det er ut med jentene eller spakveld hjemme hos deg. 
  • La han være med vennene sine og gjøre sine ting. Her trenger du heller ikke ringe han eller sende melding for å sjekke hva han gjør, ikke få han til å føle at du overvåker han. Gi han pusterom! 

5. Hold på spenningen! 

  • Hvis det er noe som er viktig i forholdet da er det spenning. Dra ut sammen, dra på ferie eller gå på restaurant. Ingenting er kjedeligere enn å sitte hjemme i sofaen og krangle over popcorn bollen. 
  • Dra på dobbel date! Dette er en veldig hyggelig ting å gjøre, dra ut å spise på restaurant med et par dere kjenner. 
  • Opplev nye ting sammen! Som å dra på danse kurs, gokart eller klatring. Hva som helst som dere ikke har prøvd før!

6. Vær støttespillere for hverandre! 

  • Ingenting er bedre enn å kunne lytte til hverandre. La han snakke om sine følelser, tanker og vis han at du bryr deg! Dette er også viktig hvis du ønsker bedre kjemi med kjæresten. Lær hverandre å kjenne! 
  • Gi han støtte og kjærlighet, så vil du få det tilbake! Aldri ta han for gitt, for da vil han ikke lytte på deg når du trenger å snakke ut.

7. Ikke vær for sjalu! 

  • Vis han at du stoler på han! La han dra ut på guttekveld eller guttetur, uten at du trenger å ringe han ned. 
  • Ikke stalk han, eller ring venner av han for å høre hvor han er! (Been there done that) Det resulterer bare i at han føler seg overvåket og ikke orker mer. 

8. Gi hverandre komplimenter! 

  • Synes du han er fin på håret, eller ser bra ut i den nye jakken han har kjøpt? Si det til han! Ingenting er bedre enn å gi han komplimenter. Men, ikke gi han for mye dersom han ikke gir noen til deg! 
  • Si søte ting til han når han føler seg usikker på deg eller har en dårlig dag. Gi han full oppmerksomhet! 

9. Ikke prøv å forandre han! 

  • Noe vi jenter også har en tendens til å gjøre er å prøve å forandre han, enten det er en person han er med som du ikke liker eller klesstilen hans. Da er det bedre å være ærlig å si at dette liker du ikke, og foreslå om han kan prøve noe nytt, vurdere å slutte å henge med personen. 
  • For at han skal like deg bedre så er det viktig at han må føle at han er seg selv med deg, og at du godtar han for den han er! 

10. Hold på romansen! 

  • Det er ikke å stikke under en stol at romanse og kjemi er viktig i et forhold. Se en romantisk film sammen, dra på en fin restaurant eller lag middag sammen. Noe som også hjelper på kjemien er å danse sammen, gjerne til noen romantiske sanger. 
  • Prat om fremtiden, ambisjoner og planer sammen. Unngå å se på telefonen når dere er på date! Hold på øyeblikket :) 

Håper dere liker mine tips, og at det kanskje hjelper litt på forholdet?:)

 

Nå skal vi ut med hundene, kommer et innlegg senere om et produkt jeg har testet i hele 2 uker! 


Love?

#Mote #Blogg #Innspirasjon #Skjønnhet #Helg #Søndag #Livsstil #Kjærlighet #Samfunn #Livssyn #Aktiv #Underholdning

Den materielle julen

Jeg har lyst til å skrive litt om julegavehysteriet som er i media om dagen. Det er ikke noe nytt at familier, enslige og rike business folk bruker flersifret summer på julegavene hvert år. Presset har økt drastisk, og nå nylig var det 2 foreldre som la ut en annonse på finn.no der de skriver at de ønsker seg dyre julegaver til barna sine, men ikke har råd og om det er noen som kan komme med et godt tilbud!

Dette har blitt en kjempedebatt, og man kan bare spørre seg, hvor ble av den ekte gavegleden? Det er ikke normalt at en unge i en alder av 8-12 år ønsker seg en ny iphone eller ipad fordi vennene deres får det! Da referer jeg til lillesøsteren min som maser om ny pc til jul, når jeg var på hennes alder fikk jeg en sykkel, ikke det splitter nye elektroniske. Selfølgelig på den tiden fantes jo ikke dette, men poenget mitt er at det har gått for langt. Julehøytidene handler ikke om å gi den største og dyreste gaven, men å vise takknemlig, vise at du er glad i noen og tilbringe tid med familien. Jeg er sjokkert over mange av uttalelsene i kommentarfeltet, er folk dårlige foreldre dersom de ikke får gitt det barna ønsker seg? Norske barn og ungdom er bortskjemt, og det "lille" de har som mat på bordet, tak over hodet og klær på kroppen er det mange som tar for gitt. 

Det sitter barnefamilier hjemme i Norge som bare har råd til julemat og juletre, men ikke gaver. Det sitter en enslig alene mor med 2 barn som skulle ønske hun hadde noen å dele livet med. Det sitter besteforeldre som har mistet barnebarna og foreldrene i en bilulykke og må feire julen uten dem for første gang. Det sitter barn på et barnehjem som ønsker seg foreldre. Det sitter eldre mennesker som ikke har noen å feire jul med. Det sitter syke mennesker på sykehus som ønsker å bli kurert for kreft. Det sitter familier som ønsker å få besøk av besteforeldre men ikke har råd til å komme seg dit. Det sitter mennesker ute i kulden, som ønsker seg et hjem. Det sitter barn som gruer seg til julaften, fordi de er redd for at foreldrene skal drikke seg fulle. 

Hva er materielle gaver for disse menneskene? INGENTING! 

Jeg synes fokuset rundt dette julegave hysteriet har gått for langt, og jeg frykter for fremtiden. Når du spør barn om hva de forbinder med jul, sier de fleste gaver! Her er det foreldre sin jobb og ta ansvar, og sette grenser for hva som er greit å ønske seg til jul og hva som er egoistisk. Det er tanken som teller, ikke prisen! 


Hva mener du?

#Blogg #Tanker #Inspirasjon #Hverdag #Jul 

Jeg går heller naken, enn å ikle meg pels

Det er sikkert mange som har fått med seg pelsdebatten, og den blir som regel aldri lagt død. Hele tiden kommer det opp nye saker om akkurat dette temaet. Jeg synes den siste artikkelen der var ganske på trynet, den kan du lese her. Jeg synes direkte synd i vedkommende som prøver å provosere andre sine dyrehjerter og har samvittighet til å gå med den kåpen der. Folk er forskjellige og det må vi bare akseptere,men det skal være måte på. Noen ser på pels som et større behov enn andre, og det synes jeg veldig lite om. Jeg personlig går heller naken, enn å ikle meg i pels. Det at andre fortsetter å kjøpe pels og bruke det, er for meg ganske grusomt og håper det en dag går opp for menneskeheten at uannsett om dyret lider eller ikke så er det ikke greit. Det er grusomme kår på disse pelsfarmene og det at folk ikler seg pels sender ut feile signaler og gir et budskap på at det er helt "normalt". Når ble det normalt å gå rundt med andre sin hud? For dette er faktisk hud, dyrehud. Hva om man flådde mennesker og brukte menneskehud på lik linje som man bruker pels. Det at vi før i tiden brukte pels for å holde varmen når vi ikke hadde tilgang til klær blir en helt annen sak, kan ikke sammenlignes. Nå har vi kommet så langt frem i tid, og behovet bør ikke være like stort lenger. Et dyr har like mye rett å leve fritt, som oss mennesker. Et dyr skal behandles med respekt og få hjelp akkurat som oss mennesker. Et dyr er som meg og deg, det puster, det spiser, det har følelser og det trenger kjærlighet. Kaniner for eksempel blir behandlet veldig feil, fra de er små blir de puttet inn i små trange bur. Kaniner er en av de mest sosiale dyrene vi har og trenger å være rundt andre kaniner og dyr. De trenger også mye plass, så de kan gå fritt rundt på grunn av sine korte bein. Mange kaniner utvikler angst og andre vansker når de blir voksne. Dette er et av mange dyr som blir missforstått i større sammenhenginger. (dyrebeskyttelsen.no) Jeg sjekker alltid at det ikke er noe pels i klærne jeg kjøper, eller om produktene mine er dyretestet. Dyretesting er også en grusom ting! Du finner en liste over hvilke merker og produkter som ikke er testet på dyr her

Jeg ser på pelsdyroppdrett som drap. Jeg ser på det som en ting som skal straffes, ikke forgudes. 

Det er så mye grusomt som skjer med dyr i mange land, men at dette er tilatt hjemme i Norge er helt bak mål. I verdens mest tryggeste og oppegående land? Er vi ikke mer smartere enn som så? Det er så utrolig egoistisk å tenke at "det er bare et dyr". Bare fordi det ikke kan snakke for seg? Du kan se det i en hunds eller katt's øyne at det er redd. Du kan se det på kroppspråket at det frykter deg, det føler smerte, det føler sorg. Det er bare en unnskyldning at man ikke kan gå i falsk pels, bare fordi det ikke er like mykt og ser like "ekte" ut? Skal et forsvarsløst dyr lide for at man skal ikle seg luksus? 

Jeg har ALDRI delt mine meninger om dette med pels, men nå klarte jeg faktisk ikke å dy meg. 



Hva er din mening?

Utkast fra boken min - Mobbingen

JANTELOVEN





Kapittel 1

"Du skal ikke tro at du er noe"

Jeg har så mange minner fra ungdomskolen. Husker spesielt den jenta i klassen som aldri fikk gå i fred. Som alle ropte stygge ting etter, og plagde hver eneste dag. De mobbet henne for hårfargen hennes, for klærne hun hadde på seg og høyden hennes. Vi var to. Jeg opplevde det samme som henne. Hun var mye større og høyere enn meg, og virket som en hyggelig jente. Husker jeg tenkte "Hvorfor mobber de henne??. Hun så helt normal ut, snakket ikke med så mange men var alltid aktiv i timene. Husker at hun som regel bare satt bakerst i klasserommet og stirret ut av vinduet når vi ikke hadde time. Det var i timene man hørte mest av henne, og da hun virket mest lykkelig. Hun var veldig flink i fagene vi hadde, og kunne alltid svaret på det læreren spurte om. Kanskje de var misunnelig på henne?

Det hadde ringt inn, og læreren ropte opp en og en elev. Jeg husker jeg snudde meg for å se om Renate, som hun het satt på plassen sin som hun alltid gjorde hver eneste dag. Hun satt ikke der, nå var pulten hennes tom. Renate var alltid den eleven som kom tidsnok til skolen, som alltid gjorde leksene sine og aldri fikk en anmerkning. Hun var ikke på skolen denne dagen. Kanskje hun var syk? Kanskje hun kom for seint? 

Timene gikk, og nå var det snart friminutt. Renate hadde enda ikke kommet. Jeg husker jeg så mot de andre elevene i klassen, og de ga meg et hånlig blikk. De lo og dyttet så mye til pulten hennes at stolen veltet ned på gulvet. Hvorfor hadde hun ikke kommet enda? Læreren kom og sa at vi måtte gå ut av klasserommet, jeg nølte og spurte læreren pent om jeg kunne få sitte inne i friminuttet. Ikke fordi det var kaldt, men fordi nå viste jeg at det var min tur. Min tur til å gjennomgå det samme som Renate hadde gjennomgått. Jeg husker døren ble låst, og at det bare var meg og "den kule gjengen" i gangen.  Med en stor klump i halsen, satte jeg meg stille ned på gulvet og så i mot veggen. Jeg ville at friminuttene skulle gå over, sånn at jeg kunne sette meg på plassen min igjen. Da jeg gikk for å hente bøkene mine var det ripet inn "Hore" på skapdøren. Hvorfor kalte de meg hore?

Det var ikke bare på skapdøren jeg kunne lese alt det stygge folk skrev, også på veggen inne på toalettene sto det skrevet ufyselige ting om meg. Jeg, en 14 år gammel tenåringsjente som bare ville gå på skolen for å lære. De kalte meg ting som "ludder, hore, stygga, kjerring?. Brukte skjellsord mot meg som de egentlig ikke ante betydningen på. Kanskje det samme de hadde sagt til Renate? Jeg husker det var vondt å lese det som sto der, å vite at det var det de andre tenkte om meg. At jeg, en 14 år gammel jente var en hore. Mente de at Renate også var en hore?

Jeg løp inn på badet med tårene i ansiktet, og så meg selv i speilet. Foran meg, var det en middels høy, mørkblond jente med blågrønne øyne. Hva var galt med henne? Hvorfor sa de andre så mye stygt om henne? Jeg husker jeg slo i speilbilde mitt, og skylte vekk de siste tårene i vasken før jeg gikk inn til timen igjen. Jeg satte meg ned på pulten, og fisket frem mobilen min fra lommen. Det var en time av skolen, og Renate hadde enda ikke kommet. Ville hun noen gang komme tilbake?

I det jeg sjekket mobilen min merket jeg at noe var borte. Minnekortet. Noen hadde stjålet minnekortet til mobilen min, og det kunne vært hvem som helst. Jeg så på de andre i klassen. De smilte lurt mot meg, og jeg kjente at jeg fikk frysninger nedover ryggen. Jeg så det på dem at de hadde gjort det, og nå holdte de det mest private jeg hadde. Minnekort med bilder av meg, mine tekstmeldinger og videoer. Ville jeg noen gang få minnekortet tilbake?

Samme uken fikk vi vite at Renate hadde sluttet på skolen. De hadde mobbet henne så mye at hun ikke klarte mer. Læreren tok det opp med klassen, og sa at det var en alvorlig situasjon. Det å mobbe andre var helt uakseptabelt, og ville bli strengt forbudt etter hendelsen. Jeg husker jeg så på de andre med nervøse blikk, nå var jeg alene. Det hadde ikke noe å si hva læreren fortalte oss. Fordi det var så mye som skjedde bak ryggen deres, at de hadde ingen anelse en gang.


Dette er utkast fra Kapittel 1 i boken min. Jeg driver å skriver på min egen selvbiografi om mobbing blant annet, og min historie som mobbeoffer. Håper dere liker utkastet! 

Irritasjonsmomenter: Shopping

Tenkte å snakke litt om noe som irriterer meg veldig når jeg er på shopping. Dette er bare noen morsomme punkter, og sikkert noe dere alle kjenner dere igjen i. 




-  Vi har alle vært der, du finner den fineste kjolen hengende foran deg og du leter desperat etter størrelsen din, men så henger det bare Medium og Large igjen. Det er så sykt irriterende. Jeg mener ikke at det er galt med medium og large, mn dette skjer alltid meg. Så da ender jeg opp med å gå dra på starbucks og drukne sorgene mine. 

- Når det henger et plagg igjen, og du ser at det står en like gal shopaholiker som deg og skal til å tre fram. Her er det første mann til mølla, uannsett om det blir blod og tårer! 

- Det er vel ikke noe som er verre enn når du står å prøver kjolen du har funnet deg, også passer den deg ikke som du trudde. Den ser heller ikke like bra ut på, som av. 

- Når du er stressa og skal prøve et plagg i prøverommet, men uten å tenke deg om står det en naken dame og skriker fordi du har klart å åpne forhenget og at du ikke så at det er opptatt. True story, har skjedd meg! 

- Når ikke butikken har flere størrelser igjen, og hun ringer rundt til andre butikker. Putselig er det utsolgt i hele byen. Skjedde nylig med meg, endte opp med størrelse telt. 

- Hvis det er noe jeg hater da er det kø! I kø for å kjøpe seg klær? Really. Skulle vært sånn selvbetjening som de har på butikken. Da trur jeg faktisk jeg hadde giddet å dra innom mer. 

- Når du har kjøpt deg tidenes kjole (trur du selv), så ender du opp på fest med en som har helt lik kjole som deg. Da er plutselig pointet litt borte. 

- Hvis det er noe jeg virkelig ikke liker med shoppingen da er det å prøve klær. Det er så grusomt kjedelig, haha. Spessielt hvis du prøver klær, også må du finne deg en ny størrelse. Stress å ta på seg klær igjen og ut å lete på nytt. 

Noen som kjenner seg igjen? 

Does love make you blind?

Det er så vanskelig å vite hva man virkelig føler i et forhold, er det noe man bare føler der og da, eller er det følelser som vil vare i lengden. I mine øyne er han helt fantastisk, så fantastisk at jeg glemmer å tenke på hva jeg selv går med på, så fantastisk at hele verden min er i hans hender, så fantastisk at hver gang jeg ser på han går jeg glipp av det som er rundt. Er det virkelig sånn at kjærligheten gjør deg blind? At selv når han er på sitt verste, ser du bare det gode i han? At selvom han gjør dumme ting mot deg, så gir du han sjangser gang på gang fordi du trur han vil forandre seg? 

Jeg trudde aldri jeg skulle finne noen som utfylte mine setninger, som ga livet en mening, som virkelig viste meg hva som betyr noe her i livet. Kjærlighet, hva er egentlig det? 

Det er når han holder rundt deg, hvisker i øret ditt og sier "Jeg elsker deg".  Når han tar deg i mot med åpne armer, og holder rundt deg når du har det verst. Når du bare vil løpe langt vekk, og aldri snu deg tilbake. Han løper etter deg, holder fast i deg og slipper ikke taket før du har roet deg ned. Han kysser deg på pannen, når du er fortvilt og holder hendene dine til seg. Det som betyr noe for han er at du skal ha det bra, at du skal kunne stole på han og at han virkelig vil deg det beste i livet. 

Vi jenter har en tendens til å bruke ting han har gjort, eller sagt som motargument. Vi har en tendens til å ovedrive, og glemmer det som er det viktigste. At han er der for deg. Det som er rundt betyr virkelig ikke noe i lengden.Utseendet betyr ikke noe i lengden, det at du ikke ser like bra ut som du gjorde dagen dere møttes betyr ikke noe. Det at du en kveld kan komme til han i kosebuksen din, med rennende mascara nedover ansiktet og tidenes verste hårfrisyre. Du trenger ikke alltid å se smashing ut for han, fordi det som betyr noe er at du er der med han. At han kan holde rundt deg og passe på deg. Du kan gråte ut i armene hans, mens han stryker deg over håret. 

Han blir din veileder, han er den du kan komme til og ringe til når det oppstår situasjoner, han blir som din bestevenn. 

Jeg har lært meg at det viktigste i et forhold er tillitt, uten tilitt i et forhold blir det ikke et forhold. Ja, man har selvfølgelig sine ned og oppturer, men det er deg han kommer til å forholde seg til, det er deg han kommer til å tenke på når kvelden kommer. Det finnes mange andre jenter der ute, mn det som betyr noe for han er deg. Ja, han snakker med andre jenter, mn han tenker på deg. Det er en forskjell, og noe andre jenter skulle ønske. At han tenkte på dem, og ikke deg når du ikke er der en gang. 

Utseendet betyr ikke noe, så vær deg selv og ikke forandre deg for hans skyld. Det er viktig å ikke glemme seg selv i et forhold, glemme sine egne prioriteringer og først og fremst vennene sine. Det er de du trenger mest når han dumper deg, eller når dere krangler. Det er de som alltid er der for deg. 

The Perfect Guy: - "Im the only one you should trust, forget the rest. I will take care of you, you dont need to worry."  

5 mnd med denne fantastiske gutten. Kanskje blir det fler, selvom jeg vet at han skal flytte? Kanskje blir det ikke. Jeg har ihvertfall hatt det kjempefint med deg Fabian, om du leser dette. 

"Du lever som du trener"

Jeg kom over et par innlegg av noen kjente bloggere som har skrevet om treningsinspo, og kjente jeg ble litt skuffet. Det jeg forbinder med trening er et at man får et sunt forhold til kroppen sin og et anderledes syn på mat, at man først og fremst blir fornøyd med seg selv. Jeg føler at i dag er det mange som har misforstått det å være et sunt treningsideal, ikke for seg selv men for andre. Du er hva du spiser, du blir det du tenker, du lever som du trener? Seriøst? Skal det å leve bestå av harde treningsøkter på treningstudioet 5 ganger i uken, at du nærmest bor på treningstudioet? Det er ikke sunt for noen, ihvertfall ikke når man har fått et så trangsynt bilde på hva som er meninga med treningen. Alle vil det samme, og vil oppnå perfekt resultat. Den perfekte kroppen, der rumpeballene ser ut som bowlingkuler, og magen like stram som en gitarstreng. Men, si meg er det egentlig noe pent? Hvorfor skal alle være så perfekte hele tiden? Hvorfor kan ikke en jente som er +size være bra nok? Hvorfor kan ikke "Normal & Natural" være det nye tynne?

Det er ingen andre enn media vi kan takke. De som vrir om bilde på hva som er "normalt" og "sunt". Det er greit å ta seg noen økter på treningsenteret, men det må da være grenser? Trening skal ikke handle om perfeksjonisme. Du skal trene fordi du har lyst til det, og ikke fordi du føler deg presset fordi alle andre gjør det samme. Let's face it, det er veldig få i dag som trener fordi de vil det, nå handler det om konkurranse og om hvem som får det beste resultatet. Jeg synes det bare blir fler og fler som sjekker inn på treningsenteret på facebook, og det har blitt en slags trend og "tvinge" seg selv til  å trene. Ikke misforstå meg, jeg synes det er bra at mange har lyst til å komme i form, men veldig mange har satt feil fokus på trening og hva det egentlig innebærer. Det er ikke bare jenter som har blitt satt i denne båsen, også gutter sliter med det samme og mange av dem begynner med medisinske inngrep for å gi raskere resultater. 

Du kan se på trening som avhengighetskapende, akkurat som du blir avhengig av snus eller røyk. For mange blir trening som dop, du klarer ikke å slutte fordi du er redd for at du ikke klarer å holde det resultatet du har trent deg til. Du blir redd for hva du spiser, og for at du kommer til å legge på deg eller rase ned i vekt. Hvis man skal holde kroppen sin sånn hele tiden, kan man ikke plutselig slutte med treningen, du kan nærmest ikke ta deg en pause fordi treningsidealet per i dag er så sykt fokusert på kroppsfett og magemuskler. Krioppen din er ikke en maskin, og er ikke bygd opp til å bli en heller. Det er det mange ikke skjønner. 

Dere har sikkert lest mye om "Thininspo". Du skal være tynn, og ribbeina skal nærmest stikke ut. Har du ikke magemuskler er du ikke tynn nok, og må trene deg hardt til det. Hører du hvor feil det virker? Trene deg bra nok? Hvorfor kan ikke du være bra nok som du er? ALLE har forskjellige kroppfasonger, noen frodigere enn andre. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med, vi er født som vi er. Vi må bare godta oss for den kroppen vi allered har. Det kan selvfølgelig bli forbedringer, men å trene seg så hardt til et resultat kan jo ikke bare gi deg dårlig selvfølelse men også skade deg psykisk. Jeg skal inrømme det selv, jeg blir trist inni meg og føler meg "stor" når jeg ser alle disse inspo bildene. Jeg er helt normal størrelse, og bruker 34-36 i kjoler og topper. Har litt bredere hofter, men det er sånn jeg er lagd. Hvor mye mindre størrelse må jeg egentlig passere for at jeg skal være "The New Skinny". Håper virkelig "treningsidealer" våkner litt opp og innser hva slik påvirkning faktisk kan gjøre med selvbilde til mange jenter. 

DEL gjerne inlegget videre hvis dere er enige!

Jeg har forresten <a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/e3dbfa6343e0478ea21bad6af3809b38a5e45149">presentert bloggen min</a> på Bloggurat.

Hva mener dere?

Kvinnen bak masken

Det er noe jeg har lyst å få ut på arket, i dette innlegget. Når jeg nå sitter her og prøver å presse ut hva jeg føler, hva jeg egentlig føler. Føler meg fanget, fanget inni en kropp jeg ikke er fornøyd med. Når jeg ser meg selv i speilet ser jeg bare en refleksjon. Speilbilde viser en helt normal jente, med brunt pistret hår, blå grønne øyne og et falnet smil. Hvem er hun? Hva tenker hun? Hva vil hun gjøre?

Det føles tomt, det føles grått og ensomt. Det føles lett og vanskelig. 

Jeg er ikke lykkelig. Ikke med meg selv, ikke med utseendet og ikke med livet. Jeg er egoistisk som tenker sånn, men jeg tenker ikke på annet. Jeg vil forstå hvorfor jeg tenker sånn, jeg vil vite hva som er galt med meg. Hvorfor jeg trur at jeg er udugelig? 

Selvtilitt. Hva er det? For meg er det noe du setter på deg i det noen andre kommer i rommet. Du tør ikke vise andre hvor svak du er, fordi da har du dårlig selvtilitt. Men, sannheten er at jeg har dårlig selvtilitt. Komplimenter går inn det ene øret og ut det andre, uansett hva andre sier til meg så klarer jeg ikke å tro på det som blir sagt. Jeg bare står der og ser på meg selv, og legger bort det som er positivt og gir plass til det negative. Jeg har lyst til å rope ut til verden "DRIT Å DRA!". Jeg får lyst til å slå til noe.Får lyst til å gjømme meg fra alt og alle, og sove bort et helt år. 

Er jeg sliten? Er jeg lei? 

Det er så vondt, det jeg føler inni meg. Det er ikke noe som kan sammenlignes med kjærlighetsorg eller et skrubbsår. Det er som torner fra en vissen rose som vil tære igjennom meg. For hva er jeg? Er jeg det DU sier at jeg er, eller er jeg det JEG tror jeg er? Jeg vet ikke hvem jeg er lenger, det føles som jeg gjømmer meg bak en maske. Tar på meg en maske hver dag for å skjule hvem jeg egentlig er. Når jeg tar den av hver natt, føler jeg meg utrygg. 

Sannheten er at jeg er redd for hva andre mener og jeg blir sjalu når andre virker lykkelige. Jeg vil også være den som kan være stolt over kroppen sin, jeg vil også være den som kan utrette noe bra. Jeg er redd for hva andre sier om meg og tar gjerne innover de slemme istedenfor de gode tingene. Selvom jeg sier til andre at jeg ikke er det, så er jeg redd. Redd for å miste venner. Redd for å miste familie. Redd for å stå frem i lyset mens andre kan se på at jeg falner bort. Jeg virker sterk, og det er jeg kanskje også. Men, jeg føler meg ikke sterk når masken tas av. Da er jeg bare kvinnen bak masken, som venter på at kvelden skal komme. For når jeg sover forsvinner alt som er virkelighet, og det er først da jeg føler meg lykkelig.

 

Hva definerer oss? Kjærlighet?

For hva det er verdt, har jeg lyst å skrive litt. Hvorfor er det å ha noen nær deg så viktig? Er ikke DU bra nok? Hvorfor må du ha noen som kan fortelle deg og minne deg på hver dag, hva DU er. Er ikke DIN mening bra nok? 

Kjærlighet... hvorfor definerer det oss? Så fort du har funnet noen du virkelig føler du kan være med, og virkelig stoler på føles det som at alt kommer sammen. At du har funnet ditt svar på ting. Men, er det egentlig sånn? For det finnes mer bak følelsene enn vi tror, der kommer også usikkerheten og sjalusien. Tenker han på meg? Hvorfor svarer han ikke? Er han til å stole på? Alle spørsmål som kommer opp typisk i et forhold, eller med noen man holder på med. Er han bra nok for meg? Vil jeg bli lykkelig? Hva om dette ikke er han jeg skal være med? Tvilsomheten. Du tviler på deg selv, og tviler på han. Du vet ikke hva du skal velge, kjærlighet eller tryggheten?

Du føler det blir trygt å være alene, at der kan ingen såre deg eller forandre deg på noen som helst måte. For kjærlighet, definerer deg. Spessielt i et forhold. Du blir påvirket av den du er med, og begynner å åpne øynene for en ny og bedre person. Men, når den du føler deg trygg med er borte. Hva sitter du igjen med da? Anger. Hat. Sorg og tap. Du sitter igjen med deg selv, den du var før han forandret deg. Du sitter igjen med et knust hjerte. Kjærlighet er skummelt, men det er en risk å ta. Det ender aldri opp som man tror, når du først har han og føler alt kommer på plass , aldri glem hvem du virkelig er. Hvis du føler han forandrer deg, da er det ikke verdt det. Noen ganger er det bedre å satse, enn å tape en kamp du kunne ha vunnet. 

Foto: Me 

Drømmer kan bli virkelige

Nå har jeg lyst til å skrive litt om drømmer. 

Hvorfor drømmer vi egentlig? Fra vi er små får vi lyst til å bli noe stort, oppnå noe spennende og håpe på at vi kommer dit en dag. Når jeg var liten drømte jeg om å bli popstjerne, synge foran tusen mennesker og gi ut egne låter. Drømte også om å bli "kjendis", siden jeg synes det så spennende ut, mitt største idol var Christina Aguilera, Britney Spears og spicegirls. Husker jeg hadde en topp der det sto SPICEGIRLS i store bokstaver. Morsomt å tenke tilbake på. Kanskje du drømte om å bli prinsesse, eller kanskje president? Det er så morsomt at vi hadde sånne drømmer når vi var små, og kanskje noen av oss enda har dem.

Jeg har alltid ment at hvis man drømmer om noe, må man følge dem og sikte mot stjernene. Å drømme er fint, så lenge det er en realistisk drøm, og hvis det får deg på andre tanker er det jo possitivt. Hvorfor skal man ikke følge drømmene sine? Hvis man vil bli noe, og satser alt man har og jobber hardt for det kommer man jo dit til slutt. Jeg mener at det er en grunn til at drømmene er der foran oss, fordi vi skal oppnå dem. Jeg mener, ingenting kan jo stoppe deg enn deg selv. Det er jo ditt valg hvilken vei du velger å ta senere i livet. Hindringer kommer alltid, når vi minst venter det. Men, hvis vi vrikelig vil nå målet vårt å komme dit vi ønsker skal ikke det stå i veien. Vi er så forskjellige alle sammen, og med forskjellige drømmer men vi har alle samme mål: å bli noe. Du kan hvis du vil, og bestemmer deg for det. 



Si til deg selv at du kan klare det, vær målrettet og gjør det du drømmer om. Hva er det som egentlig kan stoppe deg? Tankene dine! Hvis du bestemmer deg for noe er det bare en vei og det er opp. Jeg har lenge gått å tenkt at jeg ikke duger til noe, at jeg ikke kan nå drømmen min. Drømmen min er å få suksess her i livet, enten om det er i musikk eller klær. Jeg har klatret, og klatret nå de siste årene og jeg kan snart se toppen. Jeg har jobbet hardt, og jeg har holdt fokuset på hva jeg vil i livet. Til tross for en forferdelig og vanskelig fortid med mobbing, har det ikke stoppet meg. Jeg skal komme meg opp på toppen av fjellet, det er ingen vei tilbake nå. 

Hvis du har lyst til å bli god i gitar, og spille i et band en gang, GJØR DET!

Hvis du har lyst til å bli skuespiller, gå på audition, SATS ALT DU HAR! 

Hvis du har lyst til starte egen butikk, SETT I GANG! 

Hvis du har lyst til å skrive bok om noe, SKRIV I VEI! 

Hvis du har lyst til å skape noe nytt, VÆR KREATIV! 

Det er viktig å ha troa på seg selv, og hvis du satser armer og bein på drømmen din skal jeg love deg at du kommer deg til topps du også! 

Hva drømmer du om?

Dommedag sa du?

Det florerer mye rykter rundt om at datoen 21.12.12 skal verden gå under. Vi har fått høre dette opp igjennom årene, og nå er det jo bare dager igjen til den historiske dagen. Helt ærlig så trur jeg ikke at den går under. At vi får en ny revolusjon? Ja, det er mulig. Hva vil egentlig skje denne dagen? Kommer det romvesener og invaderer oss? Blir det nye kriser rundt omkring i verden? Er vi på vei mot en ny istid? Media sier mye forskjellig, og filmer har også vært med på å blåse opp saken spessielt filmen vi alle kjenner til 2012. 

Når man tenker på Dommedag, tenker man på utholdelige dager med naturkatastrofer, miljøkriser og krig. Man tenker på den beryktede filmen 2012. Det har vært snakk om at det kommer en planet som blir kalt Nibiru som skal kollidere med jorda vår. Dette har blant annet NASA kommet ut med, men kjente astrologer, forskere og astronauter avkrefter det hele. Datoen 12.12.12 passerte en asteroide jorda, den skulle kollidere med oss og skape kaos over jordas overflate, heldigvis var avstanden mellom jorda og asteroiden langt fra hverandre og dette skjedde ikke. Dette er også noe mange har fryktet og snakket om. 

Overralt omkring i verden forbereder mange seg på dommedag, og flere har allerede bygd seg flykterom under bakken. Blant annet flere mennesker i USA har solgt hjemmene sine og hamstret inn masse forsoninger og mat når krisen inntreffer. Det mange frykter verst er olje og matkrisen. Der det vil bli kaos overralt i verden, og det vil utløse vold og krig blant mennesker, som mange trur vil skje. 



Dommedag har blitt omtalt mange ganger, blant annet var det flere som trudde jorda skulle gå under i 2001, og i år den 21 mars. Det skjedde altså ikke, og nok en gang ble dommedag avlyst! Men, det er altså denne datoen alle snakker om, og frykter mest. Som blant annet skal være oppklart i mayakalenderen, 21.12.12 datoen der kalenderen slutter. De mener at det er forutsatt, og at mayaindianerne har visst dette lenge. Noen av mayalederne mener at kalenderen er oppskrytt, og at det er bare en tidløs forvrenging av sannheten. At folk har missforstått mayakalenderens tidsregning, og kalenderen deres slutter denne dagen, men ikke at den spår dommedag. Mayakalenderen har 18 dager med 20 mnd hver, pluss en hellig måned, Wayeb med fem dager. Den største tidsregningen i historien deres er 400 år. 

Leste en artikkel om dommedag, der en mayaleder uttalte seg om ryktet:

"Maya-alliansen Oxlaljui Ajpop sier i en pressemelding at dette bare betyr at det vil komme store endringer på det personlige plan, og i familien og samfunnet, slik at det blir harmoni og balanse mellom menneskeheten og naturen". Du kan lese mer om dommedagsbemerkelsen her

Vi får bare vente å se, sammen med resten av verden. 

Hva mener dere?

Hemmeligheten til et bra liv

(Dette innlegget er gammelt, men fikk lyst å poste det på nytt og skrive på noe mer)

Jeg har tenkt litt i det siste, hva er det som gjør mennesker så trist? Er det forbudt kjærlighet? Er det tragediene som rammer oss i livet? Er det ordene og meningene som vi blir fortalt, som sårer oss? Eller er det det vi frykter mest som lammer oss?

Jeg trur at hvis man skal få det bra med seg selv og andre, så må man tilgi og godta den man er. Man må gi tilgivelse for å få helbredelse. Man må tilgi seg selv for det man har gjort og angrer på, man må tilgi andre for det dem har gjort. Det ligger i oss selv, det er vi som bestemmer hvor vi skal dra, hvordan vi skal leve, og hvor vi skal ende opp. Ingen andre kan bestemme det for oss. Det vi tenker skaper vi mere av. Tenker man positivt om seg selv, så får man positivitet tilbake. Uannsett hva folk sier, hva folk mener om oss så er det vi som tar det innover oss, og når vi bryr oss om hva andre tenker og forteller, det er da det begynner å bety noe. Det er egentlig bare tomme ord, vi bestemmer selv om det skal bety noe når alt kommer til stykke. Jeg skjønner nå at hemmeligheten til et bra liv er å tro på seg selv og takle det som gjør oss vondt, på en måte vi vil skal gjøre ting bedre. 

Hvorfor ta innover alt det negative som folk sier? Hvorfor bry seg? Du må godta den du er, og når du ser realiteten i øya skjønner du at det har ingenting å si hva folk mener. Fordi så lenge du er fornøyd med deg selv, så kan ingen ødelegge selvbildet ditt. Denne metoden har jeg brukt, og det fungerer. Ved å tro på deg selv, og være glad i deg selv gjør ting så mye enklere for deg, og du vil finne veien til lykke.

Når du våkner om morgenen å ser deg i speilet, si positive ting til deg selv. (Det høres kanskje ironisk ut, men det fungerer). Fortell deg selv i speilet hva som er bra med deg og vær stolt over den du er. Smil med sjelen, smil med sinnet ditt og leveren. Bare smil masse!! Du vil kjenne at du får frysninger i kroppen og du vil kjenne at ting løsner. Selvom du er på ditt verste, bare smil og tenk på alt du vil gjøre fremover, og vit at du kan gjøre hva enn du vil. Ingenting kan stoppe drømmene dine, har du en drøm så følg den! 

Jeg vet at mange tenker at det er galt å si pene ting til seg selv. Men, hvorfor er det det? Jo, fordi janteloven er sånn og du har hørt av de rundt deg. Men tenk etter, er det virkelig så forferdelig å være glad i seg selv? Nei.



Hvis du har trent hardt for å få drømmekroppen du har ønsket lenge, og føler deg i mål VÆR STOLT AV DET! 

Hvis du har gått ned i vekt, og jobbet hardt for det, VÆR STOLT AV DET! 

Hvis du har fått oppnådd noe i livet, som du elsker å gjøre og ønsker å satse på, VÆR STOLT AV DET! 

Hvis du har kjempet igjennom en sykdom, og er på bedringens vei, VÆR STOLT OVER DET! 

Hvis du har skrevet en historie som du føler du er fornøyd med, VÆR STOLT AV DET! 

Hvis du har fått en god karakter på en prøve du har øvd lenge til, VÆR STOLT AV DET! 

Hvis du føler at du har gjort en bra jobb med noe, skal du ikke være redd for å vise selvtilitt, si til folk at "JA! Jeg er faktisk stolt over meg selv". Hvorfor skal det være de negative ordene som er greit å si til seg selv, greit å ta innover seg? Nei, FUCK JANTELOVEN! JUST BE FUCKING PROUD OF YOURSELF! 

Hvordan er din drømmegutt?

Hvis det er noe vi jenter elsker da er det gutter som kan vise oss at de bryr seg, at de kan bruke tiden sin på oss og skjemme oss bort når vi minst venter det. Overraske oss med noe vi har ønsket oss lenge, ringe oss når vi trenger noen å prate med og sende søte meldinger til oss før vi skal sove. Dette er typiske kriterier vi jenter ser hos gutter, hvis vi skal velge oss kjæreste. Noen tenker mye på utseendte, andre på personlighet og sjarm og andre mer på stilen. Men, sånn er det. Og vi jenter vil ha forskjellig. Men, hva er det vi jenter aller mest vil ha? Gutten med badboy attitude, eller den søte snille som alltid bryr seg? Gutten som kan sjarmere oss i senk med gitaren sin, eller han som kan danse? 

Dette er min drømmegutt: 

- En ordentlig kjekkass med glimt i øyet.

- Stå for det han mener og ikke ta seg så høytidelig. 

- Få meg til å le, og tørre å være litt " klomsete".

- Jeg mener at han skal matche meg, og ha en bra stil. Det er jo ikke noen hemmelighet at vi jenter vil ha noen som bryr seg om utseendet.

- Tørre å være seg selv, ikke bare med meg.

- Like meg for den jeg er.

- Være ærlig og forståelsesfull.

- Hjelpe til, og ta hensyn til mine valg. 

- Være der for meg når jeg trenger han 

- En som ikke blir fort sjalu, og la meg være med vennene mine også.

- En man kan si alt til, og virkelig stole på. 

- Dra på ferie sammen, og gjøre spontane ting 

Noen like punkter du også har hos din drømmegutt?

Hvis det er en gutt jeg skulle ønske jeg kunne vært sammen med, da er det Douglas Booth. Etter jeg så han i filmen "LOL" med Miley Cyrus ble jeg så betatt. 


Så hvordan skal din drømmegutt være? hvem skulle du ønske at du var  sammen med?

Style By Keinapel

Hei jeg heter Cecilia, er 23 år og er en mote,makeup og livsstil blogger. Jeg flyttet nylig tilbake etter å ha bodd i London i over 3 år og tenkte det kunne vært interessant å blogge her igjen. På denne bloggen blir jeg å dele om mitt liv, min klesstil og mine tips. Håper du finner bloggen min interessant, dersom du ønsker å kontakte meg kan du sende en epost til keinapelblogg@live.no

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Søk i bloggen

Bla i bloggen

Bloggdesign

hits